Hvorfor jeg ikke tviler på målet

Pengeblogg har en målskole som har fått meg til å definere et konkret mål for sparingen min. Målet ble: «Om ti år skal jeg ha spart opp nok penger til å kunne leve på avkastningen fra dem!»

Jeg jobber derfor med å bli kvitt boliglån, slik at jeg har færre utgifter hver måned den dagen jeg kan slutte å jobbe. Jeg har i dag litt over 2 200 000 kr i boliglån, og eier bolig for litt over 4 230 000 kr. Denne situasjonen kommer til å bedres allerede neste år, da vi skal selge min gamle bolig, som jeg nå eier halvparten av.

Jeg jobber også med å spare opp en formue i fond, som en dag skal bli så stor at jeg kan ta de pengene jeg trenger ut hver måned uten at verdien av fondet blir lavere for hvert år. Det krever at fondet må være ganske stort; minimum 3 750 000 kr.

Så det er bare å spare. Og ti år er lang tid. Foreløpig sliter jeg ikke med motivasjonen, og sparer lett mesteparten av det jeg tjener. I innlegget forvent indre motstand, skriver forfatteren av pengeblogg.bloggnorge.com at jeg må nettopp det; forvente indre motstand.

De gangene jeg tviler på målet er det fordi jeg tenker at om jeg får barn, vil jeg være sammen med dem når de er små, og at det forhåpentligvis skjer tidligere enn om ti år. Fordelen med denne formen for tvil er at det vil koste å være hjemme utover permisjonstiden, og at jeg egentlig bør spare enda mer enn jeg gjør nå. Så jeg fortsetter med det samme; bruke lite, spare mye.

Når jeg får lyst til å shoppe(ja, det skjer), og tenker at jeg har råd, går jeg faktisk på shopping. Jeg leter etter kupp som passer som bursdagsgaver, barselgaver eller vertinnegaver. Eller jeg går målrettet ut mot noe jeg trenger(strømpebukser er neste på lista sammen med utelamper til terrassene). Snart begynner jeg nok på julegavene også. Siden jeg elsker både å kjøpe gaver til de jeg er glad i og å gjøre et godt kjøp passer det bra å starte tidlig. Følelsen av å få en god pris er minst like god som følelsen av å eie et nytt klesplagg.

Min motivasjon er foreløpig sterk. Det skulle jo bare mangle når jeg kun er noen måneder inne i prosjektet som skal strekke seg over ti år. Men for å bekjempe indre motstand har jeg et enkelt grep. Jeg tenker: Hva er det verste som kan skje om jeg ikke lenger bryr meg om målet mitt?

Svarene er enkle:

  1. Jeg har ikke kjøpt masse ting jeg ikke trenger
  2. Jeg har laget meg en livsstil som er miljøvennlig, lite rotete og som gir meg ro i sjela.
  3. Fordi jeg har tenkt nøye gjennom all pengebruk, har jeg lært meg hva som har størst verdi for meg og hva jeg ikke trenger å prioritere
  4. Jeg har kvittet meg med store deler av boliglånet
  5. Jeg har ikke vært på mange fancy reiser
  6. Jeg har masse penger i banken jeg kan gjøre hva jeg vil med. Fancy reiser f.eks.

Ekstra motivasjon får jeg også av å tenke på:

  1. At jeg er under 30 år, og sparingen jeg gjør nå lønner seg mye mer enn den sparingen som gjøres etter jeg har fylt 60. Renters rente har virkelig tid til å vise hvor sterk effekten dens kan være!
  2. At jeg slipper økonomiske bekymringer ved å leve som jeg gjør. Penger er bare morro!
  3. Å enda en gang tenke på – det verste som kan skje er at målet endrer seg. Å ha spart opp en liten formue vil jeg aldri kunne angre på.hits