Hva jobber samboeren din med, igjen?

Dette spørsmålet, som får meg til å innse hvor gammeldagse og forutinntatte venner, familie, kollegaer og nye bekjentskaper er, pleier å komme når de besøker meg hjemme for første gang.

Jeg har alltid hatt en ønske om å bo fint, og startet boligsparingen som 14-åring. Og siden da har jeg ikke spart litt; jeg har spart mye. Det er ikke vanlig, men har gjort at jeg har en superfin leilighet(den blir i alle fall det etter oppussingen) med superfine ting i. At ingen tror jeg har ordnet meg det livet jeg lever selv, kunne tidligere gjøre meg sint og lei meg. Nå svarer jeg bare hva Mannen jobber med når de spør, så kan de fortsette å lure på hvem som betalte for boligen.

«Har du vunnet i lotto, eller?» fikk jeg høre av en kamerat da jeg var singel, og hadde kjøpt drømmeleiligheten. Jeg var stolt og glad, men likte ikke å fortelle hva drømmen kostet. Det var jo ingen på min alder som hadde boliger i den prisklassen. De fleste var fremdeles på leiemarkedet, og jeg forsto at personlig økonomi var personlig.

Aldri har selv venner trodd at jeg faktisk har laget meg det livet jeg lever selv. «Jeg har så mange søsken at foreldrene mine ikke kan hjelpe meg inn på boligmarkedet», forteller dem -med en antagelse om at mine skilte lærer- og sykepleierforeldre har spyttet penger i potten. At jeg også har mange søsken synes ikke å minske troen på at jeg har fått det jeg har.

«Jeg har lyst til å klare meg selv jeg, skjønner du. Så jeg kommer nok aldri til å bo så fint som du», har også en venninne sagt.  Hun skulle bare visst at det er girl-power som gjør at jeg bor som jeg gjør, ikke en rik mann.

Men jeg sier det ikke. Og det er det mest oppsiktsvekkende, merker jeg når jeg skriver dette. At jeg aldri sier ifra! Jeg forteller aldri at tre jobber ved siden av studiet gjorde dette mulig for meg. At jeg alltid har jobbet, og at jeg sparer nesten alt jeg tjener. De legger ikke merke til at jeg velger billigste ølsort når vi er ute, eller at jeg aldri har vært på ferie utenfor Europa. De ser ikke hvor få klesplagg og smykker jeg har og vet ikke at mine hobbyer inkluderer strømsparing og matbudsjett.

«Tror du jeg kan spørre samboeren din om råd til boligkjøp?» «Ja», svarer jeg. Men tenker at de heller kan spørre meg, som interesserer meg mer for boligmarkedet og boligkjøp enn min bedre halvdel.

Han er virkelig min bedre halvdel, og jeg mener ikke å si at det ikke lønner seg å være to. Det gjør det. Mannen har god økonomisk sans, og jeg har bedt han om å si ifra til meg når sparingen min går utover kosen. I tillegg til at han er kjekk og snill, kan vi snakke om boliglånsrenter og lønnsforhandlinger. 

God mandag!