Motivasjon og skattesnylting

Da jeg publiserte mine sparemål for 2016 fikk jeg noen spørsmål jeg vil svare på i et eget innlegg.

Hva motiverer meg til å ville spare så jeg blir økonomisk uavhengig? Vil jeg trives med å ikke jobbe når sparemålet er nådd? Og kommer jeg til å ha skyldfølelse ved å ikke jobbe, siden jeg da betaler minimalt med skatt?

Så lenge jeg kan huske har jeg likt å spare, og aldri sett på det som et offer. Det gir meg mer å se penger vokse på konto enn å ha et høyt forbruk. For når jeg ser penger vokse på konto, eller lån som blir mindre er det ikke tall jeg ser men trygghet, forutsigbarhet og muligheter.

Først var det drømmen om å ha råd til å bo fint. En leilighet eller et hus som det gjør meg lykkelig å bo i. Den drømmen har virkeliggjort seg. Det gjenstår fortsatt en del oppussing her, og vi har en del lån, men her er jeg altså lykkelig. Så hva skulle neste sparemål være? Jeg kom tilfeldig over dette med økonomisk uavhengighet på internett, og likte konseptet med en gang. Spare masse i noen år, for så å kunne gjøre hva jeg vil resten av livet uten økonomiske bekymringer. Verdt å prøve!

Jeg er nok mer avhengig av økonomisk trygghet enn mange, og ville ikke klart å leve fra lønning til lønning. Jeg må ha litt ekstra på konto «til regnværsdager». Dette til tross for at jeg til nå i livet aldri har hatt behov for å bruke av sparepenger/bufferkonto en eneste gang. Å vite at jeg kan betale låneavdrag, strømregninger og mat en stund fremover også om jeg skulle miste inntekten gir meg ro i sjela. Og den roa i sjela er jeg ganske opptatt av.

I løpet av mitt første år i jobb etter bachelorgraden endte jeg opp med å bli sykemeldt. Jeg hadde betennelser i kroppen som jeg ikke visste hva var, men regnet med at vondtene skulle gå over av seg selv. Det gjorde de ikke, når jeg jobbet på med ganske tunge løft og ugunstige arbeidsstillinger. Til slutt klarte jeg ikke engang å åpne en dør uten sterke smerter. Det var tøft, både fysisk, og etterhvert psykisk å være sykemeldt. Jeg fikk lov å jobbe 20 %, så jeg følte at jeg gjorde noe nytte for meg i hverdagen og tilbrakte halve dager på jobb.

Jeg startet å studere igjen, mens kroppen gradvis ble bedre. Da jeg var ferdig med mastergraden var jeg helt bra igjen (forutsatt at jeg trener. Betennelsene er aldri veldig langt unna). Jeg fikk også en jobb som var mindre belastende på kroppen. Etter et halvt år som kontorrotte havnet jeg i en ulykke som jeg fortsatt sliter med senvirkninger av. Jeg fikk en smell i hodet og en hodepine som skulle vise seg å bli kronisk. Jeg slet med å være sykemeldt også denne gangen, men hver gang jeg prøvde å være mye på jobb ble jeg mye verre. Fortsatt er jeg veldig sensitiv på lyder og lys, og har mye vondt i hodet. Jeg har vært hos alle mulige spesialister, men ingenting har hjulpet så langt. Sosiale settinger blir fort slitsomme. Derfor trenger jeg mye hvile, selv to og et halvt år etter ulykken.

I tillegg har jeg en kronisk tarmsykdom. Jeg lever helt fint med denne, takket være moderne medisin. Allikevel reagerer magen fort på stress, og den behandler meg best når jeg tar livet med ro.

Dette ble mye sykdomsprat! Jeg ønsker ikke å fokusere på diagnoser, men det besvarer kanskje spørsmålene. Jeg er glad for at i dag fungerer relativt greit, og at jeg kan jobbe 100 %. Men jeg vet hvor fort livet kan snu – og prøver å lære meg at det viktigste i livet faktisk ikke er å jobbe.

Jeg sparer nå for å ha muligheten til å gjøre hva jeg vil senere. Trenger kroppen min, barna mine eller jeg å gjøre noe annet enn å jobbe fullt vil jeg ha fleksibilitet i økonomien til å kunne gjøre det. Jeg har selv erfart at man ikke blir lykkelig av å være sykemeldt, men å kunne jobbe redusert slik at jeg kan trene godt og få til livet på hjemmebane uten stress vil nok gjøre meg fornøyd.

Jeg er lykkelig i dag med å jobbe 100 %. Om 9 år vet jeg ikke. Det kan jo godt ta mer enn ni år å spare også, om jeg finner ut at det gir mening å være litt lenger hjemme med små barn f.eks. Da blir spareraten lavere enn planlagt, og datoen for økonomisk uavhenighet flytter seg lengre frem. Det gjør meg ingen ting. Jeg har målet og datoen som noe å jobbe mot, men livet er noe en må ta som det kommer. Derfor er det ikke et stort nederlag for meg å ikke kunne pensjonere meg når jeg runder 38. Det vet jeg jo ikke om jeg uansett ville ha gjort!

Jeg har ikke tenkt så mye på det med skatt heller. En hverdag uten jobb er fortsatt en utopisk tanke, men skyldfølelse tror jeg ikke det vil føre med seg. Jeg skal jo i så fall leve av egne, oppsparte penger. Ganske langt unna å snylte på systemet synes nå jeg. Men som sagt er dette langt frem, og jeg har ikke alle svar. Jeg liker enn så lenge å være i jobb og må uansett gjøre noe som får meg til å føle meg nyttig!